Som tolvåring på 80-tallet begynte jeg å handle aksjer. Etter noen år økte det i omfang og jeg kunne glede meg over 2 uker med kreditt før aksjebrevene måtte leveres. Det var også 2 ukers udekket shortemulighet, dvs man kunne selge aksjer man ikke hadde uten å låne dem inn først. Muligheten for udekket short gikk noen ganger litt over styr. Børsnoterte Viking Askim ble suspendert når det var mistanke om mer enn 100% av utestående aksjer var shortet.

De fleste aksjene jeg handlet var såkalte «lottoaksjer», dvs aksjer som kunne gå mange hundre prosent, som for eksempel Norsk Vikingolje og Norsk Polarnavigasjon som drev med oljeleting på Svalbard. Disse aksjene turte jeg ikke shorte siden det kunne jo gå ordentlig galt med den posisjonen hvis de virkelig fant olje der oppe. Jeg var jo ikke alene om dette. Spekulantene som meg selv flokket seg til denne typen aksjer med penger vi ikke hadde, og ingen turte shorte dem. Resultatet var kronisk overvurderte lottoaksjer, eller sagt på litt vanskeligere språk «implisitt funnsannsynlighet bakt inn i disse aksjene var altfor høy».

Siden de store fondene holdt seg unna var disse selskapene til tider ganske illikvide, dvs det skulle ikke store ordrene til for at aksjekursen flyttet seg mange prosent. Særlig når aksjemarkedet falt. Problemet var og er at mange av investorene i disse aksjene måtte tvangsselge når aksjemarkedet falt på grunn av høy lånefinansiering av aksjeporteføljen sin.

Jeg vil påstå at siden det nå ikke er lov til å gå short udekket lenger så er det blitt enda vanskeligere å shorte denne typen aksjer siden det er få profesjonelle aktører som tilbyr aksjene sine til utlån i disse selskapene. Resultatet er at overprisingen av denne type aksjer kanskje har blitt enda verre de siste 10-15 årene. Kanskje det er grunnen til at en rekke kanadiske gruve og oljeletingsselskaper prøvde å emigrere til Oslo Børs den gang jeg var olje og gruveanalytiker? Oslo Børs hadde mangel på denne type aksjer og prisingen ble satt mye høyere enn i Kanada hvor de hadde tusenvis av dem. Det ga gode inntekter til melgerhusene, men dessverre svært dårlig avkastning til kundene. Jeg husker at jeg stusset over at gruve -og letelisenser innen olje ble handlet selskapene imellom til småverdier i forhold til hvordan vi verdsatte dem på børsen.

Lottoaksjer finner vi også i andre bransjer, som for eksempel innen farmasi eller teknologi. Det som er ekstra skummelt er kombinasjonen lottokupong og «feel good» effekten du får hvis selskaper ligger innenfor «redde verden» segmentet. Det kan medføre en ekstrem overprising av aksjene. Det slipper man som investor i alle fall å tenke på når man forholder seg til gruve- og oljeselskapene.

Det er ikke bare ikke-profesjonelle investorer som går i lottofella. Forskning på aksjefondforvaltere viser at de kronisk gjør det dårligere med sine private aksjeinvesteringer enn sine topp 5 posisjoner i egne aksjefond. Årsaken er at forvalterne på privaten ofte har bindingstid og ønsker skikkelig oppside hvis de først skal investere egne penger. Da flokker man seg til lottoaksjene.

Lærdommen er å holde seg borte fra denne typen aksjer, eller i alle fall være klar over at man høyst sannsynlig over tid vil tape penger på slike investeringer. Det kan fortsatt være rasjonelt å investere i disse aksjene, hvis man vil beholde drømmen om å bli skikkelig rik, og alternativet er å spille på lotto. Oddsen er tross alt bedre med lottoaksjer enn lottokuponger. Tror jeg.

Skrevet av Martin Mølsæter for Finansavisen august 2019