Hopp til innhold
Nyhet

Alternative Investeringsfond har store fordeler

30.07.20

Da jeg startet FIRST Nordisk Eiendom og FIRST Norden Fokus i fjor var det avgjørende å ha mandatene på AIF-struktur. Jeg skal i denne artikkelen forklare hva AIF er og de store fordelene med denne fondsstrukturen.

Et Alternativt Investeringsfond (AIF) har færre begrensninger og muliggjør mer konsentrerte porteføljer enn tradisjonelle UCITS. Formelt sett er begrensningene:

De som er raske i hodet vil regne ut at et UCITS fond må ha minimum 17 selskaper for å være fullinvestert (dvs. ha <5% kontanter). De fleste fond har dog over 30 selskaper i sine porteføljer og jeg tror ingen har under 20. I FIRST praktiserer vi minimum 12 selskaper, FIRST Nordisk Eiendom har i dag nettopp 12 (mandat 12-15), mens FIRST Norden Fokus har 16 (mandat 12-18). I tillegg er FIRST Generator og FIRST Norge Fokus forvaltet som AIF-mandater med konsentrerte porteføljer.

«Ikke legg alle eggene i samme kurv» er et uttrykk som forenkler virkeligheten altfor mye. Om bred diversifisering sier Warren Buffett:

Noen av fordelene konsentrerte porteføljer som AIF-struktur muliggjør er:

  1. Spesielt i begrensede mandater (geografisk eller på sektor) vil kvalitetsforskjellene mellom de beste og de nest beste kunne blir veldig stor. Ved å eie for mange selskaper blir fondets samlede kvalitet/nøkkeltall utvannet og dårligere
  2. Selv om det ofte blir argumentert med at å spre investeringene minsker risikoen, vil jeg heller snu det rundt å si at ved å eie for mange selskaper vil også noen av disse ha selv ha for stor iboende risiko, slik at total risiko øker
  3. Antall selskaper er i seg selv ikke et godt måltall på diversifisering:
    1. Innenfor eiendom vil et selskap med 1 million kvm være mer diversifisert enn 5 selskaper med 100k kvm hver (gitt solid balanse, stabil ledelse og fornuftig spredning av porteføljen)
    2. Addtech, et selskap i FIRST Norden Fokus består av 130 ulike datterselskaper, og er dermed godt diversifisert i seg selv
    3. Et fond kan gjerne eie 17 riggselskaper og likevel være innenfor UCITS-regelverket, selv om det neppe kan kalles god diversifisering
    4. Konklusjonen er at underliggende posisjonene uansett må analyseres og det er ikke noe fasit på et optimalt antall selskaper
  4. Korrelasjonen stiger ofte i dårlige tider og flere selskaper gir ikke diversifisering når det virkelig trengs
  5. Jo flere selskaper i porteføljen, jo mindre tid har du på å gjøre en grundig analyse på hver av de

 

Jeg tror det er viktigere å analysere den reelle eksponeringen/diversifiseringen heller enn å telle antall selskaper. Jeg tenker det er fornuftig å ha et reflektert forhold til spredning av eksponeringen basert på:

  • Sluttbrukere (privatperson, bedrift, offentlig)
  • Sluttprodukt (bil, bolig, (sjø)mat, klær, gambling, strøm, bensin, teknologi, helse)
  • Forretningsmodell (nysalg, gjentakende inntekter, korte/lange kontrakter osv)
  • Geografi (både for produksjon og sluttkonsum)
  • Selskapsprofil (prising, utbytte, belåning, trender, syklisk/defensivt)

Om selskapene du eide ikke var børsnoterte, ville det da være naturlig å eie over 20 av dem? Mest sannsynlig ikke, så hvorfor skal det være annerledes om de er på børs?

De to fondene jeg forvalter er den eneste aksjeeksponeringen jeg har, derfor forvalter jeg de på samme måte som jeg ville forvaltet egen lommebok (som dermed til dels er akkurat det jeg gjør). Ved å øke antall selskaper i fondene vil den samlede kvaliteten falle noe som er uaktuelt.

En AIF struktur muliggjør dermed en optimal kombinasjon av konsentrasjon og diversifisering.

For ordens skyld er det også greit å opplyse om at i jeg investerer kun i aksjer. Altså ingen eksotiske instrumenter som opsjoner, swapper, konvertible obligasjoner, ETFer og heller ikke short-posisjoner

Skrevet av Thomas Nielsen

Forvalter av FIRST Nordisk Eiendom og FIRST Norden Fokus