Det er mange meninger om hvor mange aksjer en bør eie. Denne artikkelen er tenkt å belyse ulike vinker på dette meget interessante temaet.

På den ene side har du nobelprisvinner Harry Markowitz:

«Diversification is the only free lunch in investing».

Litt på motsatt side har du Warren Buffet

«Wide diversification is only required when investors do not understand what they are doing», også kalt diworsification.

Å diversifisere betyr å ikke legge alle egg i samme kurv (i tilfelle du snubler og alle knuser). Med andre ord er det snakk om å redusere risiko samtidig som forventet avkastning ikke blir redusert tilsvarende. Kjøper du aksjer i et selskap og det går konkurs, taper du 100 %. Kjøper du aksjer i 1000 selskaper, er det ganske usannsynlig at du taper 100 %. Diversifisering handler altså om risikospredning.

Hvordan kan en diversifisere i praksis? Det første mange tenker på, er antall aksjer en eier. Som fondsforvalter (som er min jobb) har vi regelverk vi må følge. De fleste følger UCITS-direktivet, som sier at ingen aksjer kan utgjøre mer enn 10 % av fondets kapital, og aksjer som utgjør over 5 % kan i sum ikke utgjøre over 40 %.

Om en skal strekke det så langt som teoretisk mulig, vil du kunne eie 4 aksjer med 9,9 % i hver, 12 aksjer med 4,9 % og én aksje med 1,6 %, altså 17 totalt dersom fondet skal være fullinvestert.

Faktisk kan du komme ned i 13, gitt at du har inntil 20 % i kontanter, som er mulig. Min observasjon er likevel at de aller fleste har minimum 25–30 aksjer i sine fond. De regulatoriske begrensningene går altså på antall aksjer. Som privatperson har man opplagt ingen begrensninger, på godt og vondt.

Om du går fra én til to aksjer, øker effekten av diversifisering betydelig. Om du går videre til tre aksjer, er effekten noe mindre, men fortsatt betydelig. Med andre ord: Effekten av diversifisering er avtagende jo flere aksjer du legger til.

MSCI World (lignende et indeksfond) har 1.512 aksjer og har hatt 14,6 % standardavvik og 9,9 % avkastning siste 10 år. Altså, med 68 % sannsynlighet får du mellom minus 4,7 % og pluss 24,5 % avkastning et enkelt år.

Dog er dette (dessverre?) litt mer komplisert. Det er nemlig én forutsetning det er viktig å gå grundigere inn på, nemlig korrelasjonen mellom aksjene.

Om jeg kjøper 20 aksjer, men alle er riggselskaper, da er jeg trolig ikke så veldig diversifisert likevel. Det er nemlig sånn at jo høyere korrelasjon mellom aksjene, jo mindre diversifisering.

Grafen under viser hvordan porteføljevolatilitet er avhengig av antall aksjer (x-akse), og korrelasjon mellom aksjer på y-akse, gitt at en enkeltaksje har 55 % standardavvik. Med korrelasjon på 1,00 vil du ikke ha diversifisering i det hele tatt, uansett hvor mange aksjer du har.

Og grafen viser klart at når det gjelder antall aksjer, så er mesteparten av effekten tatt ut allerede etter 10–20 aksjer. Når du kommer dit er det mye viktigere å se på korrelasjonen enn å legge til en haug nye papirer.

Hvordan kan vi da oppnå lavest mulig korrelasjon?

• Å investere i ulike bransjer er en opplagt god start. Et IT-selskap og et gruveselskap vil typisk kunne utvikle seg veldig ulikt og utjevne hverandres svingninger.
• Hvilken kapitalstruktur selskaper har kan også til tider påvirke aksjenes utvikling mye. Spesielt de med mye belåning. I tider renter er høye/stigende og obligasjon/bankmarkedet er selektivt, vil selskaper med høy belåning kunne utvikle seg vesentlig negativt litt uavhengig av bransje/sektor. Selskaper med veldig solide balanser blir mindre påvirket både den ene og andre veien.
• Geografisk eksponering kan også være viktig å diversifisere. Hadde du 80 % eksponering mot Russland da krigen brøt ut, er det litt mindre viktig hvor god sektorspredning du hadde.
• Sykliske og defensive aksjer kan gjerne bevege seg ulikt hverandre. Råvarepriser kan typisk gå litt i synk, som gjør at sykliske selskaper i ulike sektorer beveger seg likt. Samme med defensive aksjer.
• Verdsettelse kan også være viktig å ha et øye på i diversifiseringssammenheng. Om alle selskaper du eier har enten høye multipler eller kanskje ikke engang enda tjener penger, kan økende renter bli ubehagelig, tross god diversifisering for øvrig.
• Slik verden er nå, har kanskje diskresjonært konsum en del utfordringer. Høy inflasjon og renter gir folk dårligere råd til å kjøpe ting som ikke er nødvendig, som møbler, biler, eiendom, hvitevarer, duppeditter osv. Selv om disse kanskje ofte er i samme sektor, kan det være underleverandører til disse i andre sektorer. Si du eier en produsent av utstyr til chip-fabrikker, en produsent av chipper, en utvikler av chipper og kanskje en smartklokkeprodusent, så har du kanskje ikke så god diversifisering likevel.
• Regulatorisk risiko kan også gå på tvers av sektorer (skatt, nasjonalisering, ulike reguleringer osv.)

Så langt har dette vært en teoretisk tilnærming. Å regne ut historisk korrelasjon mellom aksjer er ikke nødvendigvis en god indikator for hvordan det blir fremover.

Men er det noe poeng i det hele tatt å ha lavest mulig volatilitet?

Det er jo et dypt spørsmål i seg selv. Jeg tror de aller fleste blir stresset av å se verdier gå mye opp og ned. Som vi vet handler investeringer mye om kontroll på følelser, og kanskje ikke fullt så mye om intellekt. Om du er iskald, og ikke bryr deg om aksjene går mye opp og ned, må vel total avkastning (med en bedre risikojustering) være bedre.

Som fondsforvalter er en også opptatt av at andelseierne forstår volatiliteten. Studier viser dessverre at de fleste ikke gjør det, men heller kjøper høyt og selger lavt. Så er det selvsagt litt viktig å se forskjell på volatilitet og noe som bare går rett i dass (det har neppe vært veldig smart å bare eie flyselskaper de siste årene).

Konklusjonen er som vanlig i finans litt kjedelig. Det kommer nemlig an på hva du vil. Men jeg tror ikke det er noe stort poeng å ha noe særlig mer enn 15 aksjer dersom de er noenlunde diversifiserte.

Skrevet av Thomas Nielsen for E24, august 2023. Thomas forvalter fondene FIRST Nordic Real Estate og FIRST Veritas.