Jeg skal prøve å forklare hva dette betyr. I figuren til venstre er analysen av hvordan selskapene i det øverste kvartilet (de beste selskapene) gjorde det de neste tre år, mens i grafen til høyre er tilsvarende analyse av selskapene i det nederste kvartilet (de dårligste).

Så konklusjonen så langt er ganske enkel, kjøpte du de beste selskapene (basert på historisk data), ville 57% av selskapene forblitt best og gitt 8.3% meravkastning, mens snittet for alle selskaper fra øverste kvartil ville gitt 2.3% meravkastning (figuren til venstre). Jeg tenker at 2.3% meravkastning kun ved å bruke historisk data, altså egentlig ikke gjøre en eneste analyse høres ganske forlokkende ut. Mer om dette litt seinere.

Kjøpte du derimot de dårligste selskapene (figuren til høyre), ville 57% av de forblitt i nederste kvartil, og i snitt ville alle de dårligste gitt 0.9% mindreavkastning. Ikke så overraskende egentlig, men kanskje det mest interessante er at om du klarte å treffe et dårlig selskap som ble bra (definert som gikk fra nederste til øverste kvartil) så ville forventa meravkastning vært 17.8%. Og det høres jo fristende ut! Men utfordringene er jo selvsagt at det er bare 8% av selskapene som ender opp med det utfallet.

Og her synes jeg det er mye interessant å ta tak i. Jeg gikk for moro skyld inn på Finansavisen børsforum, og dette er noen av innleggs-titlene akkurat nå: Proximar Seafood – En fremtidig vinner, Induct- Kjempecase, Argeo snur opp, NRC Group – Neste års børsvinner, Penger på gata, og mange andre. Felles for de er vel at ingen av selskapene som nevnes her er såkalte Q1 (øverste kvartil) selskaper, tvert imot tror jeg omtrent alle er Q4 selskaper. Så istedenfor 2.3% forventningsrett meravkastning ønsker folk 0.9% forventningsrett mindreavkastning med høy risiko i tillegg.

Dette fenomenet kjenner vi jo godt igjen fra flere studier som adresserer problemstillingen, for eksempel Betting against beta fra 2014 (https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0304405X13002675#f0010) som ganske konsistent viser at aksjer med lav beta gjør det bedre enn de med høy beta. Det er jo litt på samme vis tilsvarende konklusjon nevnt tidligere.

Så det blir veldig naturlig å tenke at for mye kapital blir allokert til selskaper med høy risiko som også har forventa mindreavkastning. Sagt på en annen måte burde aksjene til disse selskapene vært verdsatt lavere, slik at forventa avkastning gjenspeila at det var dårlige selskaper.  Høres rart ut at det ikke er sånn, men jeg tror svaret ligger i psykologien.

Som nevnt er potensiell avkastning høyere ved å kjøpe dårlige selskaper, men da er du nødt til å treffe en av de veldig få selskapene som faktisk endrer seg fra å være dårlig. Så det er dårlige odds. Men det er ingen hindring om sjøltilliten er høy. Og det er den jo gjerne hos mange av oss. Bilsjåfører (primært menn) og studenter er to klassiske eksempler, men også aksjeanalytikere og fondsforvaltere har høyere sjøltillit enn hva som er statistisk mulig. En undersøkelse viste at 74% av fondsforvaltere mener de er bedre enn gjennomsnittet. Og det er jo statistisk umulig (om du er kverulant så bytt ut snittet med medianen). Så om du har større tro på egne evner enn det du har grunnlag for, er det fare for at du feilallokerer kapital. Kanskje akkurat du ikke er like flink til å finne disse turnaround-casene som du tror? Det gjelder nemlig for de fleste, ellers ville det ikke vært forventa mindreavkastning med denne strategien (selskapene i sum har for høy verdsettelse).

I aksjefondet FIRST Veritas som forvalter, så prøver jeg ikke finne morgendagens vinnere, jeg prøver å investere i selskaper som allerede har vunnet. Egentlig et sitat som jeg har rappa fra Terry Smith i Fundsmith. Så med den strategien vil jeg kun befinne meg i figuren til venstre med forventa meravkastning. Det har fondet også hatt siden oppstart i 2019.

Men figuren (til venstre altså) viser at selv om det er forventa meravkastning og de fleste gode selskapene forblir gode, så er det også selskaper som går fra gode til mindre gode og også dårlige. Jeg tror strategien funker fordi den ikke alltid funker, om det var forståelig. Det er forventningsrett at også slike selskaper dukker opp i fondet, og det mest framtredende eksemplet siden oppstart har vært Fjordkraft (som har bytta navn til Elmera). Og det er forventningsrett at det også i framtiden vil dukke opp nye «Fjordkrafter». Men grunnet den nevnte feilallokeringen av kapital til dårlige selskaper da mange trekkes mot bli-rik-fort-strategier, er det også forventningsrett med meravkastning over tid. Bli-rik-fort er noe mange alltid har vært tiltrukket av (bare husk Tulip mania på 1700-tallet), og det er et fenomen jeg tipper vil vedvare.

Skrevet av Thomas Nielsen for E24.no, mai 2025.

Men hvordan har det underliggende markedet utviklet seg? Gitt den svake utviklingen av nesten samtlige aksjer innen fornybar energi, skulle man tro at verden har sluttet å investere i å bygge ut fornybar energi generelt og solenergi spesielt.  

Men solenergi har vist en eksplosiv utvikling der 2023 ble nok et rekordår i utbygging av fornybar energi generelt og spesielt innen solenergi. Bloomberg New Energy Finance (BNEF) estimerer nå at det ble bygget ut nesten 450GW med solenergi, en vekst på 77% fra 2022. Og det tross at 2022 også var et rekordår med 35% vekst.